Under Fasaden - depresjon og usikkerhet

Når jeg ser meg tilbake har jeg i en lang periode vært lei meg i mer eller mindre grad. Inni meg har jeg over mange år hatt følelser som "jeg er dum", "jeg strekker ikke til", mislykkethet, "ingen liker meg" -tanker pluss mange flere. Etterhvert som årene har gått har jeg opplevd å sitte bom fast.

For to år siden, da jeg satt bom fast, var alt helt svart, uendelig svart. Jeg sov ikke på nettene. Stygge tanker kom og tok dro meg nedover. Det eneste jeg hadde lyst til var å dø. Jeg var desperat. Klumpen jeg kjente i brystet overmannet meg og de negative tankene tok meg.

Det må jo være noen som kan hjelpe meg, tenkte jeg, men hvordan gjør jeg det? Etterhvert tok jeg sats og bestilte jeg meg en legetime. Jeg følte meg så bitteliten der jeg satt foran legen min og forklarte om mitt mørke. Jeg gråt og synes det var veldig uvant å prate om følelser. Legen min var forståelsesfull, og sammen fant vi ut at jeg burde snakke med noen, les psykolog/terapeut.

Jeg har nå gått i terapi i ett og et halvt år, og er fremdeles ikke i mål. Hvorfor er jeg ikke i mål etter så lang tid spør du. Jo, det er fordi det tar lang tid å få en sterk depresjon og det tar lang tid å bli kvitt den. Det første året ble brukt mye til å forklare om hva en depresjon er, klarlegge hvordan jeg er og hvordan livet fungerer, hvilke mekanismer mellom mennesker som fungerer og ikke fungerer. Jeg lærte meg å snakke om det vonde til min familie og nære venner. Jeg åpnet meg opp.

Historien min videre er slik: min psykolog skulle slutte i jobben og flytte ut av byen. Jeg ble overført til en annen terapeut, noe som etter første besøk skulle vise seg å bli fatalt. Terapeuten tråkket meg saftig på tærne og dro meg langt, langt ned. Etter tre ganger bestemte jeg meg for å fortelle henne hva jeg mente og at hun ikke hadde min tillit. Jeg sa at det er jeg som bestemmer, det er jeg som er sårbar, det er jeg som trenger hjelp, og ba om å blir henvist til noen andre.

Nå har jeg startet hos tredje terapeut, en fantastisk dame. Hos henne har jeg vært fire ganger, og hun har stor tro på meg og ønsker å kurere depresjonen ved kognitiv adferdsterapi. Dette innebærer også en dose mindfullness. Jeg gleder meg til å ta fatt på disse metodene, og dersom denne damen har tro på meg, er det helt fantastisk.

Nå i dag er jeg i et vakum. Depresjonen råder over meg og styrer min hverdag. Jeg isolerer meg og har ikke krefter til å drive med aktiviteter slik jeg tidligere gjorde. Jeg liker å trene og jeg liker å være med venner. Nå gjør jeg ingen av delene. Jeg har en bra jobb, og fokuset mitt er å være flink i jobben og beholde den. Familien min er også viktig. Jobb og familie er høyest på listen og det er det jeg makter å mestre for tiden.

Jeg kan fortelle litt om hvordan folk oppfatter meg: Jeg er slank, velkledd og blid. Jeg har familie og god jobb. Vi bor i enebolig. Min mann er godt likt av alle og jeg har to tenåringsjenter som klarer seg bra. Utad ser det ut som jeg har det veldig bra, og når jeg begynner å fortelle om hvordan jeg egentlig har det, blir folk veldig overrasket.

En ting har jeg lært gjennom tiden jeg har gått i terapi, og det er å snakke om følelser. Jeg er ikke redd lenger for å fortelle om min innside og mine tanker og hva som plager meg. Jeg velger ut et knippe mennesker som får lov til å vite om mitt indre liv.

Når jeg åpner meg for andre opplever jeg at jeg får åpenhet tilbake. Du verden, alle mennesker har sine ting som de synes er vanskelig og ikke tør å snakke om. Det å tør å være åpen er en gavepakke. Jeg har gått gjennom hele livet mitt uten å snakke om meg selv. Jeg har bare vist frem en perfekt fasade.

Jeg ønsker å skrive om dette her på bloggen, for å hjelpe både meg selv og andre. Dersom bloggen kan hjelpe noen, blir jeg glad, og dersom det kan hjelpe meg ved å få skrevet ned min historie, blir jeg også glad.