Er påskeferie venn eller fiende?
Som jeg skrev om i et tidligere innlegg, lider jeg av depresjon. Den "nye" folkesykdommen har rammet meg. Det føles uvirkelig at det er meg som er syk, men en bitteliten trøst er at jeg ikke er alene om å være i denne tilstanden.
I kveld har jeg sett på Ida Fladen sin TV serie Happy Go Lucky. Episoden jeg så på handler om å gripe øyeblikkene, og nyte dem. Det høres så lett ut, men jeg kan love deg at det ikke er lett. Når hodet er fullt av negative tanker som tar deg hele tiden, er det ikke lett å se det positive rundt deg.
Ida Fladen skal på hyttetur med venninner, uten mobiltelefon, og leve i nuet. Jeg kjenner meg så igjen i den damen. Dette minner meg på om at det er påske og at jeg skal på fjellet i morgen. Om jeg gleder meg spør du? Nei, jeg gjør ikke det, men jeg skal tvinge meg til å holde sansene åpne og nyte øyeblikkene.
Det verste jeg kan gjøre med meg selv, er å isolere meg og ikke gidde og dra ut på tur. Så da er det på med skiskoene, smøre seg med solkrem og gli avgårde. De menneskene som kommer i min vei, skal jeg hilse på og smile til og forhåpentligvis skal jeg synes at det er fint.
En enslig venninne av meg sa til meg at jeg er så heldig som har mann og barn, at jeg er heldig som ikke er alene. Da hun sa det tenkte jeg at jeg er sikkert heldig, men jeg ser det ikke. Hun gruer seg til ferier fordi hun er alene. Jeg sa til henne at det må jo være fantastisk å kunne bestemme din egen dag, men det synes hun ikke. Jeg forstår at høytider er en av ensomme menneskers verste fiende. Jeg er ikke ensom, men jeg velger ensomheten, og det gjør meg trist. Jeg har noe inni meg som trekker meg ned, og som gjør at jeg ikke fungerer bra med mennesker rundt meg. Det blir et omvendt problem.
Senest i dag kom jeg i prat med sekretæren på legekontoret, som vet litt om hva jeg strever med. Hun sa til meg at jeg ser så flott ut og er så blid. Jeg kvitterte med å si at det bare er fasaden min hun ser, men inni meg er det kaos, Fasaden min er i veien, og jeg lærer meg å bli kvitt den med å dele om hvordan jeg egentlig har det. Det tar lang tid å bygge opp problemer, og det tar lang tid å løse dem. Jeg har troen på at det skal fungere. Så nå skal jeg ta å teste meg selv i høyfjellet, med sol og blå himmel, blant spreke skigåere, perfekte mennesker og idylliske familier og venneflokker. Tror du jeg klarer å få det fint?
En ting er sikkert, og det er at jeg ikke kommer til å publisere vellykkede facebookinnlegg eller snapper. Jeg vil ikke være med å fremme en idyll for å lage en enda finere fasade jeg kan gjemme meg bak. Nei, vekk med fasaden og tør og vise hvem du er.
I kveld har jeg sett på Ida Fladen sin TV serie Happy Go Lucky. Episoden jeg så på handler om å gripe øyeblikkene, og nyte dem. Det høres så lett ut, men jeg kan love deg at det ikke er lett. Når hodet er fullt av negative tanker som tar deg hele tiden, er det ikke lett å se det positive rundt deg.
Ida Fladen skal på hyttetur med venninner, uten mobiltelefon, og leve i nuet. Jeg kjenner meg så igjen i den damen. Dette minner meg på om at det er påske og at jeg skal på fjellet i morgen. Om jeg gleder meg spør du? Nei, jeg gjør ikke det, men jeg skal tvinge meg til å holde sansene åpne og nyte øyeblikkene.
Det verste jeg kan gjøre med meg selv, er å isolere meg og ikke gidde og dra ut på tur. Så da er det på med skiskoene, smøre seg med solkrem og gli avgårde. De menneskene som kommer i min vei, skal jeg hilse på og smile til og forhåpentligvis skal jeg synes at det er fint.
En enslig venninne av meg sa til meg at jeg er så heldig som har mann og barn, at jeg er heldig som ikke er alene. Da hun sa det tenkte jeg at jeg er sikkert heldig, men jeg ser det ikke. Hun gruer seg til ferier fordi hun er alene. Jeg sa til henne at det må jo være fantastisk å kunne bestemme din egen dag, men det synes hun ikke. Jeg forstår at høytider er en av ensomme menneskers verste fiende. Jeg er ikke ensom, men jeg velger ensomheten, og det gjør meg trist. Jeg har noe inni meg som trekker meg ned, og som gjør at jeg ikke fungerer bra med mennesker rundt meg. Det blir et omvendt problem.
Senest i dag kom jeg i prat med sekretæren på legekontoret, som vet litt om hva jeg strever med. Hun sa til meg at jeg ser så flott ut og er så blid. Jeg kvitterte med å si at det bare er fasaden min hun ser, men inni meg er det kaos, Fasaden min er i veien, og jeg lærer meg å bli kvitt den med å dele om hvordan jeg egentlig har det. Det tar lang tid å bygge opp problemer, og det tar lang tid å løse dem. Jeg har troen på at det skal fungere. Så nå skal jeg ta å teste meg selv i høyfjellet, med sol og blå himmel, blant spreke skigåere, perfekte mennesker og idylliske familier og venneflokker. Tror du jeg klarer å få det fint?
En ting er sikkert, og det er at jeg ikke kommer til å publisere vellykkede facebookinnlegg eller snapper. Jeg vil ikke være med å fremme en idyll for å lage en enda finere fasade jeg kan gjemme meg bak. Nei, vekk med fasaden og tør og vise hvem du er.
Kommentarer
Legg inn en kommentar